Når du henvender til deg kommunen eller bydelen og sier i fra om at du har behov for hjelp, har du krav på at henvendelsen din behandles formelt som en søknad. Du kan ikke avvises med et muntlig «nei». Du har krav på et skriftlig vedtak og en skriftlig begrunnelse.

Gjennom henvendelser til vårt kontor og på kurs og seminarer om kommunal saksbehandling er det ett eksempel som stadig dukker opp:
Det handler om personer som har henvendt seg til kommunen for å be om hjelp. Det kan dreie seg om avlastning til familien, omsorgslønn til et familiemedlem for omsorgsarbeid, støttekontakt eller andre tjenester.

De har henvendt seg på telefon og beskrevet et hjelpebehov, men fått svar omtrent som følger: «Nei du det med omsorgslønn….. der har vi vel brukt opp det vi har av penger.» Eller: «Nei du det med støttekontakt….der har vi jo så store problemer med å skaffe støttekontakter at det blir nok vanskelig.» Eller: «Nei du det med mer avlastning… der har jo dere allerede så mye som vi kan gi.» Og så blir det sagt at det er ikke noe poeng i å søke – eventuelt at det ikke er noe poeng i å søke akkurat nå.

En slik håndtering er et grovt brudd på saksbehandlingsreglene i forvaltningsloven. «Grovt» fordi en slik håndtering innebærer at alle saksbehandlingsregler settes til side – ved at man rett og slett ikke tar saken til behandling i det hele tatt.

Dersom saksbehandleren er i tvil om henvendelsen gjelder ønske om bistand, eller bare er en forespørsel om hvilke tjenester som finnes, har han plikt til å avklare dette med den som tar kontakt.

Saksbehandleren har dessuten veiledningsplikt. Det betyr at han har plikt til å informere deg om hvilke tjenester som kan være aktuelle for deg og din rett til å få behandlet en søknad. Han har plikt til å informere deg om hvordan du skal gå frem for å få avgjort om du kan få hjelp eller ikke. Han skal fortelle deg at du kan sende en skriftlig søknad der du forklarer behovet og eventuelt ber konkret om den type hjelp du ønsker. Han skal videre fortelle deg at du i stedet kan få en samtale med en saksbehandler, dersom du finner det vanskelig å formulere en skriftlig søknad.

Man kan mistenke noen kommuner for å holde søknader «på armlengs avstand» ved å informere om hvor vanskelig det er å få den aktuelle tjenesten, fremfor å fortelle hvordan man skal gå frem for å få saken behandlet. I andre tilfeller beror det kanskje mer på manglende kunnskap om saksbehandleres plikter.

Uansett grunn – du som kontakter kommunen og ber om hjelp, skal vite at du ikke kan avvises med et nei på telefon. Ta ikke et slikt nei for et nei.

Forvaltningslovens regler om saksbehandling finner du her.

Publisert: 220101

Hjelpeverger har krav på å få dekket nødvendige utgifter i forbindelse med oppdraget – og kan få dekket tapt arbeidsfortjeneste eller få betaling for arbeidet. Her får du en oversikt over dine rettigheter.

Retten til utgiftsdekning fremgår av vergemålsloven § 17 som lyder slik:

«Vergen har krav på å få dekket nødvendige utlegg. I den utstrekning det er rimelig, kan vergen også få dekket tapt arbeidsfortjeneste eller får vederlag for arbeid som verge. Krav avgjøres av overformynderne.
Utgifter etter første ledd dekkes av den umyndiges midler, eller finner overformynderne enstemmig at midlene er for ubetydelige til at den umyndige selv bør bære utgiftene til oppnevnt verge, dekkes disse av kommunen.»

Dekning av nødvendige utgifter
Hjelpevergen har en ubetinget rett til å få dekket nødvendige utgifter i forbindelse med utførelsen av oppdraget. Dette kan for eksempel dreie seg om utgifter til telefoner, porto eller reise i forbindelse med møter med kommunen eller andre.

Krav om dekning av slike utgifter skal rettes til overformynderiet. Det er overformynderiet som avgjør om utgiftene har vært «nødvendige». (Hjelpevergen har ikke adgang til selv å ta seg betalt direkte av myndlingens midler.)

Det er en del eksempler på at hjelpeverger har fått problemer med å få utgifter dekket. I Justisdepartementets brosjyre «Veileder til hjelpeverger» (G-0199/B side 9) gis det råd om å avklare slik utgiftsdekning med overformynderiet på forhånd. Det kan være et godt råd.

Det er grunn til å understreke at hjelpevergen har krav på å få dekket nødvendige utgifter (og det gjelder selv om det ikke er avklart med overformynderiet på forhånd). Det betyr at overformynderiet ikke kan avslå slik dekning med begrunnelse i at det ikke er dekning på budsjettet. Kommunen plikter å bevilge penger slik at slike utgifter kan dekkes.

Dekning av tapt arbeidsfortjeneste eller godtgjøring for arbeidet
Den som blir trukket i lønn i forbindelse med utføring av hjelpevergeoppdrag, kan kreve dette tapet dekket. Dette kan være aktuelt der hjelpevergen for eksempel forventes å være tilstede i møte med kommunen og dette skjer i hjelpevergens arbeidstid. Dersom hjelpevergen ikke får inntektstap, kan eventuelt kreves betaling for arbeidet som utføres.
Dette er en skjønnsmessig regel – overformynderiet avgjør om det skal betales og i så fall hvor mye. Her gjelder det samme rådet: Avklar med Overformynderiet på forhånd hva som kan påregnes dekket.

Når du søker om dekning, må overformynderiet fatte skriftlig vedtak om dekning eller avslå søknaden (en delvis innvilgelse innebærer samtidig et avslag på de beløp du ikke får dekket.) Dersom søknaden avslås helt eller delvis, skal det gis begrunnelse for avslaget. Avslag kan påklages – se nedenfor.

Hvem betaler?
Lovens hovedregel er at det er den som har fått oppnevnt hjelpeverge som betaler.

Det viser seg i praksis at dette ofte har den konsekvens at hjelpeverger kvier seg for å kreve dekning av utgifter eller betaling for arbeidet – eller også kvier seg for å påta seg hjelpevergeoppdrag, fordi det oppleves vanskelig å kreve dekning hos myndlingen.

Loven bestemmer imidlertid at kommunen skal betale dersom myndlingen ikke har midler eller ikke har tilstrekkelige midler.

Verken loven eller departementets rundskriv gir noen nærmere konkret anvisning på hvor grensen går for «tilstrekkelige midler».
I reglene som gjelder betaling for sosiale tjenester er det satt en begrensning i at vedkommende må ha tilstrekkelige midler tilbake til å kunne dekke sine personlige behov. Det er da understreket at inntekten i seg selv ikke er avgjørende, men må sees i sammenheng med de utgifter personen har.
Mange funksjonshemmede har store utgifter til ferie, fordi de også må betale for ledsager(e). En slik grense må oppfattes å gjelde også i forhold til betaling for hjelpeverge.
Større utgifter knyttet til funksjonshemming e.l. kan medføre at myndlingen ikke har «tilstrekkelig midler» til i tillegg å betale utgifter knyttet til hjelpeverge. Dette må vurderes konkret av overformynderiet i hver enkelt sak.

Klage
Alle avgjørelser om dekning av utgifter eller tapt arbeidsfortjeneste, eller om betaling for arbeidet, vil være enkeltvedtak som kan påklages til fylkesmannen. Det samme gjelder avgjørelse om at utgiftene skal dekkes av myndlingen selv.

Nye regler?
Reglene om betaling til hjelpeverger har vært mye kritisert, og det er fremmet krav fra interesseorganisasjoner og andre om at reglene på dette punkt må endres.

Det blir i løpet av første halvår 2001 nedsatt et offentlig utvalg som blant annet skal utrede hele hjelpevergeordningen. Arbeidet må forventes å ta 2-3 år, og lovforslag skal deretter ut til høring før forslag fremmes for Stortinget. Det er derfor grunn til å tro at det i alle fall vil kunne ta 4-5 år før nye regler kan tre i kraft.

Publisert: 22.01.01

Skjema for hjelpeverge regnskap
Justisdepartementet har laget et eget skjema for hjelpevergeregskap. Dette skjemaet finner du her.