Den som er oppsagt eller avskjediget kan ha rett til erstatning for ”tort og svie”. Advokat (H) Nicolay Skarning fra Kvale Advokatfirma gir deg en oversik over reglene som gjelder.
Skarning behandler bl.a. vilkårene for å få erstatning, nivået på erstatningen, og skattereglene som gjelder for erstatningsbeløpet.
1. Innledning
Oppreisningserstatning ble tidligere omtalt som ”Tort og Svie” eller ”Tort og Smerte.” Slik erstatning har vi hatt lenge i norsk erstatningsrett. ”Tort” kommer av latin og betyr skade, urett og forulemping.
Tort og svie er den belastning man blir utsatt for. Oppreisningen er den erstatning som skal gi kompensasjon for denne fysiske og psykiske belastningen. Samtidig skal skadevolder få en form for privat ”straff.” Tort og svie er belastning som er vanskelig å måle, i motsetning til den medisinsk skade, som i noen grad kan måles, og som kan gi grunnlag for gradert menerstatning etter skadeerstatningsloven § 3-2.
Vilkår for rett til oppreisningserstatning etter skadeerstatningsloven
§ 3-5 er at skadevolder har opptrådt forsettlig eller grovt uaktsomt. Ved ærekrenkelser kreves bare vanlig uaktsomhet, jf lovens § 3-6. Ved uberettigede avskjeder og usaklige oppsigelser foreligger imidlertid ikke noe skyldkrav i det hele tatt, jf Rt 1996 s 1401. Høyesterett uttalte her på s 1405: ” Det er på det rene at erstatning kan idømmes uavhengig av skyld hos arbeidsgiveren, og at erstatningen kan omfatte både økonomisk og ikke økonomisk skade.”
Nedenfor gjennomgås oppreisningserstatning ved uberettiget avskjed og usaklig oppsigelse. Oppreisningserstatning ved diskriminering etter arbeidsmiljøloven § 13-9 behandles ikke her.
2. Nærmere om oppreisningserstatning etter uberettiget avskjed eller usaklig oppsigelse
Oppreisningserstatning etter uberettiget avskjed eller usaklig oppsigelse fastsettes med hjemmel i arbeidsmiljøloven § 15-12 (2) (oppsigelse) og § 15-14 (4) (avskjed). Dette er en videreføring av bestemmelsen om rettsvirkningene av usaklig oppsigelse i arbeidsmiljøloven (1977) § 62 andre ledd og § 66 nr 5. Regelen om billighetserstatning ved usaklig oppsigelse og uberettiget avskjed kom inn ved arbeidervernloven av 1936, videreført i 1956, 1977 og sist i 2005. For avskjedstilfelle forelå allerede praksis for en viss billighetserstatning før dette.
På denne bakgrunn vil forarbeidene til arbeidsmiljøloven § 62, og rettspraksis på grunnlag av bestemmelsen, fortsatt være sentrale rettskilder.
Forarbeidene til § 62 er likevel sparsommelige. I Ot. prp. 41 (1975-76) på side 75 uttales: ” Som det fremgår av paragrafens annet ledd skal erstatningen ikke bare anses som en skadeserstatning, men også som en billighetserstatning hvor ikke økonomiske forhold skal tas i betraktning. Erstatningen kan dermed overstige det økonomiske tap. Dersom arbeidstakeren ikke er særlig å bebreide, må erstatningen i et hvert fall ikke være mindre enn det økonomiske tap han har lidd.”
Det er nok å konstatere usaklig oppsigelse, for å kunne idømme oppreisningserstatning, selv der arbeidsgiver ikke er å bebreide. Dette kan virke overraskende, fordi retten skal legge vekt på arbeidsgivers forhold etter arbeidsmiljøloven § 15-12 (2). Det har imidlertid sammenheng med at retten skal gjøre en helhetsvurdering, og har anledning til å se bort fra at arbeidsgiver er uten skyld. Oppsigelsen kan være krenkende for arbeidstaker selv om arbeidsgiver har gått korrekt frem, og arbeidsgiver har både bevisbyrden og risikoen for at oppsigelsen er saklig. At oppreisningserstatning kan utbetales uten at arbeidsgiver er å bebreide, er for øvrig lagt til grunn bla. i Rt 1996 side 1401, jf også Fanebust side 363.(Arne Fanebust, Oppsigelse i arbeidsforhold, 1995)
Arbeidsmiljøloven § 15-12 (2) lyder slik:
”Arbeidstaker kan kreve erstatning dersom oppsigelsen er i strid med §§ 15-6 til 15-11. Erstatningen fastsettes til det beløp som retten finner rimelig under hensyn til det økonomiske tap, arbeidsgivers og arbeidstakers forhold og omstendighetene for øvrig.”
Retten har etter ordlyden stor frihet til å fastsette erstatningen, og kan endog bestemme å ikke tilkjenne erstatning i det hele tatt. Kanskje arbeidstaker har opptrådt så klanderverdig at han ikke bør tilkjennes erstatning.
Etter bestemmelsen kan retten legge vekt på om det foreligger økonomisk tap, om og hvor mye av dette som skal erstattes. Videre kan arbeidsgivers forhold tas med i vurderingen; Har arbeidsgiver gått unødvendig hardt frem, er saksbehandlingsreglene fulgt, hvordan er arbeidsgivers økonomiske situasjon, med mer. Tilsvarende tas hensyn til forhold hos arbeidstaker; Har arbeidstaker opptrådt korrekt eller kan han bebreides i forbindelse med de forhold oppsigelsen eller avskjeden bygger på. Også etterfølgende opptreden kan komme i betraktning.
Frist for å fremme krav på erstatning etter arbeidsmiljøloven § 15-12 andre ledd er 6 måneder fra oppsigelsen eller avskjeden fant sted, eventuelt fra etterfølgende forhandlingers avslutning, jf § 17-4 (1) og (2).
3. Avgjørelser i Høyesterett
En gjennomgang av sentrale avgjørelser i Høyesterett viser nærmere hva retten tillegger vekt, og hvilke erstatningsnivåer man har lagt seg på. Det er ikke så mange avgjørelser på dette området fra Høyesterett, så veiledning kan også finnes i avgjørelser fra lagmannsrettene og tingrettene. Av plasshensyn gjennomgås bare høyesterettsavgjørelser her.
3.1 Høyesterett avsa dom 30. september 1988 i den såkalte ”Henki”- saken (Rt 1988 s 959). Her gjaldt den en barkeeper med HIV som i realiteten var blitt avskjediget. Høyesterett fant at avskjed var urettmessig og at heller ikke vilkårene for oppsigelse var til stede. Det forelå ikke økonomisk tap, men det ble gitt en oppreisning på 20.000 kr. Det ble vist til at det forelå en ulovlig avskjed og det hadde heller ikke vært grunnlag for oppsigelse. På den annen side hadde arbeidsgiver vært stillet overfor en ny og ukjent situasjon uten paralleller. Høyesterett hadde derfor forståelse for at vurderingen var vanskelig. Videre ble de vist til at virksomheten var innskrenket og gikk med underskudd.
3.2 Høyesterett avsa dom 8. mars 1991 (Rt 1991 s 236) i sak om sykepleier i kommunen som ble sagt opp pga eget forhold, bla at hun skulle ha vansker med å underordne seg. Saken gjaldt bare erstatning, og den ansatte ble tilkjent 170.000 kr for tap og 50.000 kr i oppreisning. Kommunen hadde uhjemlet utestengt sykepleieren, noe som måtte ha kommet som et sjokk på henne. Kommunen var en stor arbeidsgiver og måtte forventes å opptre profesjonelt. Derfor måtte den finne seg i en forholdsvis streng vurdering ved ukorrekt atferd.
3.3 Høyesterett avsa dom 26. august 1992 (Rt 1992 s 1023) i sak som gjaldt flykaptein som hadde innført alkohol i strid med tollbestemmelsene på tjeneste. Han ble avskjediget. Høyesterett fant avskjeden uberettiget men opprettholdt den som oppsigelse. Flykapteinen ble ikke tilkjent full erstatning og fikk ikke oppreisning, i motsetning til hva han hadde fått i lagmannsretten. Høyesterett så hen til at flykapteinen forsettlig hadde overtrådt tolloven og han hadde på forhånd fått beskjed om at dette kunne lede til avskjed. Flykapteinen var øverste sjef på flyet og hadde særlig grunn til å opptre korrekt. Selskapet kunne ikke hefte for de belastende rykter om grunnlaget for avskjeden.
3.4 Høyesterett avsa dom 12. februar 1999 (Rt 1999 s 184) i sak om ansatt ved et sykehjem, som ble avskjediget pga mistanke om tyverier. Avskjeden ble satt til side og kunne heller ikke opprettholdes som oppsigelse. Den ansatte fikk erstatning for lønnstap men ble ikke gitt oppreisning. Høyesterett var i tvil, men viste til at den ansatte hadde begått et naskeri, og dermed fått rettet mistanke om tyverier mot seg. Hun hadde videre nektet for naskeriet på tross av klare bevis og bidro dermed til å få mistanke mot seg.
4. Nivå på oppreisningserstatningen
Nivået på en oppreisningserstatning etter arbeidsmiljøloven § 15-12 (2) må antas å følge nivået på oppreisningserstatning etter skadeerstatningsloven § 3-5. Det er den samme type skade som skal erstattes. Nivået for oppreisningserstatning etter skadeerstatningsloven er ganske lavt. For eksempel har Høyesterett fastsatt nivået til 100.000 kr ved voldtekt (Rt 2005 s 154 og Rt 2003 s 1580). Dette vil i praksis fungere som et tak innen arbeidsretten også, i alle fall for de fleste tilfeller. I skatteloven § 5-10 e) foreligger hjemmel for å gi oppreisningserstatning skattefritt inntil halvannen ganger Grunnbeløpet i Folketrygden (som i 2006 er 62.892). Også de skattemessige forhold vil dermed trekke i retning av at taket for oppreisningserstatning vil være på ca 100.000 kr.
En videre pekepinn om nivået kan man videre få ved å se på ovennevnte Høyesterettsavgjørelser og beregne nåverdien av de erstatninger Høyesterett har utmålt, basert på konsumprisindeksen fra Statistisk sentralbyrå (ssb.no). I Henki-saken fra 1988 fastsatte Høyesterett oppreisningserstatningen til 20.000 kr, hvilket tilsvarer ca 30.000 kr i januar 2006 (30.065 kr). I Sykepleiersaken fra 1991, ble oppreisningserstatningen fastsatt til 50.000 kr, hvilket i januar 2006 tilsvarer ca 67.000 kr (66.743 kr).
I og med at man i arbeidslivet i de fleste situasjoner vil være langt fra den situasjon som er beskrevet i Rt 2005 s 154 (voldtekt). De fleste tilfeller av oppreisningserstatning må antas å ligge mellom 5000 og 50.000 kroner, selv om noen saker forsvarer høyere beløp.
Nivåene på oppreisningserstatningen vil normalt være høyere i avskjedssakene enn i oppsigelsessakene. En uberettiget avskjed er mer infamerende, skaper mer utrygghet, og er idet hele mer belastende enn en usaklig oppsigelse, og det er sentrale momenter i hvor høy en oppreisningserstatning skal være. På den annen side er det ofte en grunn til at arbeidstaker mottok avskjed. Det vil være med å redusere nivået.
5. Skattemessige forhold
5.1 Skatteloven fritar oppreisningserstatning delvis fra skatteplikt i skatteloven § 5-10 e), som sier at det bare skal svares skatt av:
«erstatning for ikke-økonomisk skade ved usaklig oppsigelse eller urettmessig avskjed, jf. arbeidsmiljøloven § 15-11 og § 15-14, så langt erstatningen overstiger 1 1/2 ganger folketrygdens grunnbeløp. ”
I 2006 er folketrygdens grunnbeløp på 62.892 kr, hvilket betyr at utgangspunktet er at det bare er oppreisningserstatning over 94.338 kr, som det skal svares skatt av. Men dette må bare tas som et utgangspunkt. Det betyr ikke at man i avtale mellom arbeidstaker og arbeidsgiver automatisk kan sette erstatningen til 94.338 kr, og dermed slippe skatt og arbeidsgiveravgift. Tvert imot må oppreisningserstatning fastsettes ut fra det nivå som er lagt til grunn i rettspraksis. Det må være forholdsmessighet mellom krenkelsen og oppreisningserstatningen. Hvis ikke kan oppreisningserstatningen ses som en form for skatteunndragelse.
I Lignings ABC 2005, pkt 2.6. 3 utdyper Skattedirektoratet innholdet i skatteloven § 5-10 e):
” Det er ikke skatteplikt for erstatning for ikke-økonomisk skade ved usaklig oppsigelse, jf. arbeidsmiljøloven av 4. februar 1977 nr. 4 § 62, for beløp inntil 1 1/2 ganger folketrygdens grunnbeløp (1 1/2 G var fra 1. januar til 30. april 2005 kr 88 167, og fra 1. mai 2005 kr 91 049). Tilsvarende gjelder ikke-økonomisk skade ved urettmessig avskjed etter arbeidsmiljøloven § 66. Utbetaling etter arbeidsmiljøloven § 62 og § 66 kan være:
• erstatning (oppreisning) for ikke-økonomisk skade (tort og svie)
• erstatning for varig tap av fremtidig ervervsevne.
Slik utbetaling kan imidlertid også inneholde erstatning for tapt arbeidsvederlag, som vil være skattepliktig i sin helhet.
Når det i en rettskraftig dom er fastsatt størrelsen på erstatningsbeløpet for den ikke-økonomiske skaden, legges det normalt til grunn at denne ikke er skattepliktig for beløp inntil 1 1/2 G. Følger det ikke av dommen hvor stor del av erstatningen som gjelder den ikke-økonomiske skaden, må det foretas en konkret vurdering av hvor mye denne utgjør av det totale erstatningsbeløpet. Tilsvarende gjelder når en rettssak heves som forlikt eller når erstatningsutbetalingen følger av avtale mellom partene. Det er da ikke avgjørende hvilken betegnelse erstatningen er gitt, se Riksskattenemnda i Utv. 2001/208. Det er skattyter som må sannsynliggjøre at grunnlaget for skattefrihet er til stede. Fremtrer det som mest sannsynlig at erstatningen er en avfinnelsessum e.l. for å slutte i jobben, er den skattepliktig i sin helhet. Bevisvurderingen vil omfatte krav om:
• at arbeidsgiver har begått en virkelig krenkelse mot arbeidstaker, og
• forholdsmessigheten mellom krenkelsen og erstatningen for ikke-økonomisk skade.
Ved vurderingen av krenkelsen skal det normalt legges objektive mål til grunn. Krenkelsen kan ligge i selve det at oppsigelsen er usaklig eller i måten oppsigelsen ble gjennomført på. ”
5.2 Tilleggsskatt og tilleggsavgift ved uriktige opplysninger
Dersom oppreisningserstatningen ligger for høyt i forhold til de reelle underliggende forhold, risikerer både arbeidstaker og arbeidsgiver at skattemyndighetene endrer erstatningen til skattepliktig inntekt. Dersom arbeidstaker har gitt uriktige opplysninger risikerer han, i tillegg til ny skatteberegning med forhøyet skattekrav, å få tilleggsskatt på 30 % eller 60 %, jf ligningsloven § 10-2 (tilleggsskatt) og § 10-4 (satser).
Arbeidsgiver risikerer tilsvarende tilleggsavgift på manglende innbetalt arbeidsgiveravgift, jf folketrygdloven § 24-4 tredje ledd, som viser til ligningsloven § 10-2 og § 10-4.
Les om avskjed av arbeidstaker her.
Publisert 2.11.2006.