Det er svært mange par som av forskjellige grunner ikke gifter seg. Som ved ekteskap blir disse forholdene oppløst enten ved samlivsbrudd eller ved død. Det kan derfor være nyttig å vite litt om hvilke hovedregler som da gjelder, og at det er smart å inngå samboeravtale.

Avtalefrihet
l motsetning til ekteskapet er samboerforhold lite lovregulert. Det finnes en «Lov om rett til felles bolig og innbo når husstandsfellesskap opphører», den såkalte Samboloven fra 1991 på 5 paragrafer. Dessuten vil Sameieloven komme til anvendelse med hensyn til det partene erverver i fellesskap i løpet av samboerperioden.

Samboere står imidlertid med unntak av bolig og innbo ganske fritt til å avtale et eventuelt skifte seg imellom på forhånd. Det vanligste i slike samboerkontrakter er å regulere hva partene skal holde utenfor skiftet, f.eks. det de hadde da samboerforholdet startet og det de senere erverver hver for seg, f. eks. i form av arv eller gave. Deretter reguleres selve fordelingen av det som anses som sameie. Som regel er partene mest opptatt av hva som skal skje med felles bolig, f.eks. at den som skal ha omsorgen for fellesbarn får førsteretten til overta til takst.

Det er mer sjelden at man i detalj på forhånd avtaler hvem som skal ha de enkelte løsøregjenstander, men det settes opp hva fremgangsmåten skal være dersom man ikke blir enige, og man forhindrer da vidløftige diskusjoner om fordelingen og verdsettelsen av tingene.

Det hender at samboere velger å innrette seg slik at den ene er hjemmeværende og tar seg av felles hjem og barn. Det kan da være naturlig å avtale pensjonsrettigheter og bidrag til vedkommende ved et eventuelt brudd, f.eks. med en henvisning til reglene i ekteskapsloven. Uten avtale er det ingen hjemmel for å kreve hverken pensjon eller «samboerbidrag».

Hovedpoenget er at det er adskillig lettere å komme frem til en rimelig avtale for begge parter dersom det gjøres før det eventuelt begynner å knirke i forholdet. Dersom man har faste avtaler, vil begge parter vite hva de har å holde seg til i tilfelle brudd, og mulighetene for tvister reduseres betydelig.

Beviskraft
Dersom samboerforholdet oppløses ved død, vil førstavdødes arvinger ikke ha noen større rettigheter enn det først avdøde selv hadde. Det kan imidlertid lett oppstå faktisk uenighet om hva førstavdøde var eier av. I så måte kan en samboeravtale være et sentralt bevis i en arvetvist.

Også i forhold til kreditorer kan kontrakten ha vesentlig beviskraft. Det er kommet inn et helt nytt prinsipp i tvangsfullbyrdelsesloven § 7-13 hvor namsmannen bl.a. kan ta utlegg i løsøre og verdipapirer som er i sambesittelse, med mindre det sannsynliggjøres at en annen helt eller delvis er eier. Videre heter det i 3. ledd:

«Dersom saksøkte er gift eller lever i et ekteskapslignende forhold, kan utlegg tas i en ideell halvdel av felles bolig ervervet under samlivet, hvis ikke annet eierforhold blir sannsynliggjort. At bare den ene part er registrert eller meldt som eier, er ikke i seg selv tilstrekkelig til å sannsynliggjøre partens enerett.»

Det er mye tryggere selv å bestemme eierforholdet i en kontrakt enn å overlate spørsmålet til namsmannens skjønn. Sagt på en annen måte: det er gjennom en samboerkontrakt mye lettere å forebygge branner enn å slukke dem etter at en tvist er et faktum.

Arv

Fra 1. juli 2009 fikk samboere bedre arverettigheter enn tidligere, samt en begrenset rett til å sitte i uskifte. Les mer i artikkelen «Samboere får arverettigheter».

(Red.)

Det som særpreger samboerforhold er at det ikke finnes noen gjensidig arverett, mens ektefeller får automatisk arverett fra dag én. Vanligvis vil det derfor være ønskelig at man oppretter et gjensidig testament, slik at lengstlevende blir sikret på best mulig måte.

Dersom man har livsarvinger, er testasjonsretten begrenset til 1/3 av boet. Ellers er testasjonretten helt fri. Hvis ingen av samboerne har barn, kan man altså innsette hverandre som enearvinger i et gjensidig testament.

Det hender at man i testament også regulerer hva som skal skje med arven etter lengstlevendes død. Når partene ikke har felles barn, bør det i alle fall avklares om arvingene til førstavdøde skal ha noe. Dersom ingenting sies, blir arven som lengstlevende har fått behandlet svært likt reglene hvor lengstlevende ektefelle sitter i uskiftet bo. Bl.a. skal arven til slutt fordeles med en halvpart på førstavdødes og en halvpart på lengstlevendes arvinger. Dette kan i mange sammenhenger virke urimelig, særlig når formuen i det vesentligste er opparbeidet av lengstlevende etter førstavdødes bortgang. Alt som lengstlevende blir eier av, enten ved arv, gave, gevinst, inntekter eller erverv på annen måte går inn i boet som førstavdødes arvinger har rett på halvparten av.

Dersom det ikke foreligger testament, blir avdødes foreldre arvinger når avdøde ikke selv har barn. Hvis foreldrene ikke er i live, går arven til søsken. l noen saker har manglende testament blitt prøvd løst på den måten at snille «svigerforeldre» har gitt avkall på arv til fordel for avdøde barns samboer. Dette har imidlertid ikke «svigerforeldrene» anledning til fordi det fremgår av arveloven at disse bare kan tre til side til fordel for sine egne barn. Problemet kan jo løses ved at «svigerforeldrene» først tar arv, og deretter gir dette videre til avdøde barns samboer, men da må man betale arveavgift to ganger i stedet for en gang.

Arveavgift
Den 28.06.2002. trådte det i kraft nye regler som likestiller visse samboere og ektefeller arveavgiftsmessig, bl.a. slik at også samboere er fritatt for arveavgift. Arveavgiftslovens § 47 A gir en definisjon på hvem som er samboere i lovens forstand ved å vise til folketrygdlovens § 1 – 5. Som samboere regnes to ugifte personer som lever sammen dersom paret har eller har hatt felles barn, eller tidligere har vært gift med hverandre.
To personer som bor i samme hus, regnes som samboerpar selv om de bor i hver sin del av huset. Det kan gjøres unntak for personer som bor i hver sin boenhet i et hus med mer enn fire selvstendige og klart atskilte boenheter. To personer som vanligvis har felles bolig, regnes som samboerpar selv om de midlertidig bor atskilt. (se forøvrig artikkelen «avgift ved arv eller gave«.)

Samboloven
Som nevnt ovenfor er loven kort, men gir den ene part ved et samboeropphør muligheter til å overta både bolig og innbo, uavhengig av hvem som har eid dette. Det er særlig i tilfeller hvor partene har fellesbarn dette kan bli aktuelt. Dersom man ikke blir enige om pris, kan det kreves skiftetakst. Mulighetene for å få en bruksrett i en overgangsfase er også tilstede.

Loven sier uttrykkelig at man skal ta inngåtte avtaler i betraktning. Dette betyr at en domstol ikke er bundet av en forhåndsavtale om fordeling av bolig og innbo, men avtalen blir lagt til grunn med mindre retten finner at resultatet blir urimelig.

Sameieloven
Som nevnt ovenfor, gir tvangsfullbyrdelsesloven muligheter for utlegg, selv om den annen part står tinglyst som eier. Lovgiver gir med dette uttrykk for en såkalt presumsjon, nemlig at det som er ervervet i løpet av samboertiden antakelig er sameie med en halvdel på hver. Det er ofte tilfeldig hvem som står som tinglyst eier, skjønt det etterhvert er blitt mer og mer vanlig at begge parter står på skjøtet.

Denne presumsjonen finner man også i sameieloven, hvor man antar at de som er eiere har en lik andel.

Det er over 20 år siden Høyesterett avsa den såkalte «Husmordommen», hvor det i praksis ble bestemt at husmorinnsats skulle likestilles med lønnsinntekt.

l Ekteskapsloven er «Husmordommen» kodifisert, dvs. at lovgiver nå har tatt med bestemmelser om sameie i ekteskapet.
I Ekteskapslovens § 31 heter det at eiendeler som erverves av begge ektefeller blir sameie. Videre heter det i 3. ledd:

«Ved vurderingen av hvem som har ervervet eiendeler som har tjent til felles personlig bruk, som felles bolig og vanlig innbo, skal det legges vekt på ektefellenes arbeid i hjemmet.»

Konklusjonen på dette blir at det er store likheter mellom samboere og ektefeller. Det skal mye til for å hevde at eierforholdet til de nære ting ervervet i løpet av samboerforholdet er annerledes enn 50/50. Det har liten betydning om den ene har tjent mer enn den andre, og det tinglyste eierforhold er heller ikke avgjørende. Vi kan gjerne si det slik at den som hevder at eierforholdet avviker fra 50/50 har en tung bevisbyrde.

Dersom vedkommende kan dokumentere at han hadde en del da samboerforholdet startet, eller at han deretter har skaffet seg en del på ekstraordinær måte, f. eks. ved arv eller gave, blir det lettere å få gehør for en annen fordeling. l et sammenblandingssameie kan det imidlertid bli store bevisproblemer, og det er da ikke lett å innfri ovennevnte bevisbyrde.

Etter Ekteskapslovens tilsvarende regel er det et vilkår at det dreier seg om formue som klart kan føres tilbake til f. eks. arv eller gave. Dette innebærer to viktige forhold:
For det første at man har med formue å gjøre, og at det følgelig ikke har noe for seg å trekke inn det som har vært forbrukt, jfr. det kjente uttrykket fra Hakkebakkeskogen om at gjort er gjort og spist er spist. Domstolene uttrykker seg på en litt annen måte, men essensen er den samme:
Hvor det er tale om et samliv mellom relativt likeverdige partnere og intet har vært avtalt om gjensidige økonomiske ytelser, antar retten at det under et etterfølgende, ikke på forhånd tilsiktet oppgjør, neppe vil føre frem å nidkjært jakte på hver krone pro eller kontra i et regnskap i etterpåklokskapens tegn.

For det annet blir det likedeling av formuen dersom det er uklart hva f.eks. arven er brukt til.

I en samboerkontrakt kan disse problemene løses på forhånd, på et tidspunkt hvor det erfaringsmessig er mye lettere å fremskaffe bevis for hva som rent faktisk har skjedd. I den forbindelse nevner jeg at ligningskontoret bare oppbevarer selvangivelser for de 10 siste år, og det vil i mange tilfeller være for lite.

Forsikringer
l forsikringsavtaler er samboer som regel likestillet med ektefelle som begunstiget, f.eks. i en livsforsikring.
Det kreves imidlertid nærmere dokumentasjon for at man virkelig er samboer, og kravet er ofte at man i folkeregisteret må ha hatt samme bopel i minst 2 år. Det kan derfor være en tanke å undersøke sine egne eller arbeidsgivers forsikringer, og eventuelt gjøre noe med begunstigelsen. Det gikk nylig en historie i avisene om at en som hadde vært samboer i over 20 år ble forbigått av samboerens ex. – ektefelle som fikk utbetalt en betydelig forsikringssum, fordi begunstigelsen ikke var endret i forsikringsselskapet. Slike ting er bittert for samboeren, og en helt uventet gevinst for ex.- ektefellen.

(For å unngå arveavgift på forsikringsbeløpet bør samboere i stedet for å tegne egen eller felles livsforsikring, tegne to separate forsikringer på hverandre.
Det vil si at den ene parten tegner og betaler premien på en forsikring på sin samboer som kommer til utbetaling ved samboers død. Han blir da både forsikringstager og begunstiget. Det samme gjøres av partneren.
Dette vil ikke omfattes av arveavgiftsreglene fordi forsikringer du tegner og betaler selv, ikke regnes som arv.)
(Red. anm.)

Avslutning
Det er ikke tvilsomt at ektefeller er adskillig bedre beskyttet enn samboere. Det beste juridiske råd til samboere er følgelig at de gifter seg. Det er imidlertid ofte andre grunner enn de rent juridiske som gjør at folk velger samboerforhold i stedet for ekteskap. Men man bør i såfall gjøre sitt beste for å bøte på de juridiske svakheter. Dette innebærer at man oppretter en samboerkontrakt og eventuelt et gjensidig testament.

Publisert 04.04.01.
Publisert første gang i «Eurojuris Informerer».
Oppdatert 13.08.09.

Oversikt over regler for samboere. Samboeravtale lønner seg i forhold til samlivsbrudd, død, felles barn, livsforsikring. Hva som bør reguleres i samboerkontrakten.