Velg fagområde:
 
> Communisafe
> Finn din domsto..
> For advokater
> Forliksrådet
> Forvaltningsret..
> Idrettsjuss
> Juss på nettet
> Konfliktråd
> Meddommere/jury
> Mekling: bruk a..
> Nye lover og re..
> Når du kontakte..
> Rettsgebyr
> Rettshjelp
> Saksgang sivile..
Neste
 
Finn din advokat
 
Follow
Jusstorget on Twitter
 
  § Fagområde: Forvaltningsrett

Veiledningsplikten i forvaltningen

Synes du det er lite hjelp å få i forvaltningen?
Alle forvaltningsorganer plikter å gi deg hjelp og veiledning.
I denne artikkelen får du en oversikt over hvor langt veiledningsplikten rekker.

Av advokat Svein Kr. Arntzen

Forvaltningsorganenes alminnelige veiledningsplikt er lovfestet i forvaltningsloven av 10. februar 1967. Loven slår fast i § 11 at forvaltningsorganene skal gi veileding innenfor sitt saksområde .
Formålet med bestemmelsen er å gi parter og andre adgang til å ivareta sine interesser i bestemte saker på best mulig måte. Bestemmelsen er en kodifisering og et supplement til uskrevne normer om god forvaltningsskikk.

Frem til 1995 ga § 11 ikke nærmere opplysninger om innholdet i veiledningsplikten. Veiledningsplikten ble tidligere nærmere beskrevet i Justisdepartementets veiledningsforskrift. I 1995 ble denne opphevet og § 11 fikk sin nåværende utforming. Lovteksten er i grove trekk et sammendrag av den gamle veiledningsforskriften. Dette betyr at de avgjørelser vi har vedrørende veiledningsforskriften også har interesse i dag. Spesielt vil rettspraksis og sivilombudsmannens praksis ha betydning.

Det er åpenbart at et forvaltningsorgan må avpasse omfanget av den veiledning som ytes til organets situasjon og kapasitet til å påta seg slik virksomhet. Denne begrensing er da også kommet til uttrykk i lovteksten § 11, 1. ledd, siste setning. Dette betyr ikke at et forvaltningsorgan helt kan avstå fra å gi veiledning, men får bare betydning for omfanget av den veiledningen forvaltningsorganet plikter å yte i det enkelte tilfelle.

Det sier seg selv at veiledningsplikten gjør seg særlig gjeldende i forhold til sakens parter, dvs den som en avgjørelse retter seg mot eller som saken ellers direkte gjelder. Personer som ikke kan regnes som parter, har ikke et like ubetinget krav på veiledning
§ 11, 3. ledd. I forhold til sakens parter skal forvaltningsorganene av eget tiltak vurdere partenes behov for veiledning, men bestemmelsen pålegger ikke plikt til å iverksette noen omfattende undersøkelse for å finne frem til veiledningsbehovet.

Veiledning skal i forhold til en part gis av eget tiltak dersom sakens art eller vedkommendes forhold gir grunn til det. Videre skal veiledning gis etter forespørsel fra en part. Hva angår innholdet i veiledningen, stiller loven krav om at det gis generell veiledning om gjeldende lover og forskrifter og vanlig praksis på området. Dette omfatter både skrevne regler, og regler eller retningslinjer som er utviklet gjennom praksis. Det skal også gis veiledning om saksbehandlingsregler. Om mulig bør forvaltningsorganet også peke på omstendigheter som i det konkrete tilfellet særlig kan få betydning for resultatet. Veiledningen bør her særlig ta sikte på å gjøre parten i stand til å innhente nødvendige opplysninger og dokumentasjon.

Loven slår videre fast at uavhengig av om en person er part i en pågående sak eller ikke, plikter forvaltningsorganet innen sitt saksområde å gi veiledning som nevnt ovenfor til en person som spør om sine rettigheter og plikter i et konkret forhold som har aktuell interesse for ham. Det kan f.eks. være en person som vurderer å oppføre en bygning på sin sjøtomt og har behov for veiledning om de regler som gjelder. Veiledningsplikten omfatter imidlertid ikke å ta stilling til konkrete rettsspørsmål i vedkommendes sak. Eksempelvis hvilke muligheter som er til stede i den konkret sak for å dispensere fra forbudet mot bygging i 100 meters beltet i Plan- og bygningsloven.

Dersom noen henvender seg til urette myndighet, skal det forvaltningsorgan som mottar henvendelsen, om mulig vise vedkommende til rett organ. Reservasjonen om mulig tar særlig sikte på tilfeller hvor det er vanskelig å bringe på det rene hvilket organ som er rette vedkommende, og hvor dette i tilfelle vil kreve uforholdsmessig mye tid og arbeid.

Inneholder en henvendelse til et forvaltningsorgan feil, misforståelser, unøyaktigheter eller andre mangler som avsenderen bør rette, skal organet om nødvendig gi beskjed om dette. Organet bør samtidig gi frist til å rette opp mangelen og eventuelt gi veiledning om hvordan dette kan gjøres.

Publisert 18.04.01
Publisert første gang i "Eurojuris Informerer".
 

 
Artikkelarkiv:
Dekning av saksomkostninger i forvaltningssaker»
Forvaltningsretten - innføring og oversikt»
Inhabilitet i forvaltningen»
Innsynsrett i offentlige dokumenter - ny offentlighetslov»
Klage og omgjøring i forvaltningen»
Kommuniser elektronisk med det offentlige»
Partenes rett til dokumentinnsyn»
Private personers innsynsrett i offentlige og private registre»
Schengenavtalen - reglene for grensekontroll»
Sivilombudsmannen»
Veiledningsplikten i forvaltningen»
Vis alle artikler innen "GENERELL JUSS" >
Tilpasset søk

« Tilbake Bookmark and Share  

Copyright © Jusstorget.no/ Back Office Partner AS. All rights reserved.
Betingelser for bruk av nettstedet (disclaimer) / personvern
.