Velg fagområde:
 
> Arverett
> Bolig/husleie
> Borettslag
> Dyrehold
> Ekspropriasjon
> Erstatning
> Familierett
> Forbrukerrett
> Foreningsrett
> Forsikring
> Friluftsliv
> Helse/sosialret..
> IKT/internett
> Jakt og våpen
> Naborett
Neste
 
Finn din advokat
 
Follow
Jusstorget on Twitter
 
  § Fagområde: Penger/inkasso

Kausjon

Her gir Eurojuris-advokat Roald Lund Eriksen en oversikt over reglene som gjelder for kausjon: Hva er kausjon, hvorfor brukes kausjon, og hva slags rettsvirkninger har kausjon? Denne artikkelen bør du lese dersom du vurderer å kausjonere.

Av advokat Roald Lund Eriksen

1. Innledning
Det er ikke gitt noen alminnelig definisjon av uttrykket ”kausjon” i lovverket. Likestilt med kausjon har i ulike sammenhenger tidligere også vært brukt begreper som ”forløfte” og ”borgen”, uten at disse i dag gir noen nærmere forklaring på innholdet i begrepet kausjon.

Det avgjørende for om noe skal betegnes som kausjon, vil være om avtalen har et slikt formål og slike økonomiske virkninger som er typisk for kausjon. Momenter som kjennetegner dette kan være:

  1. Kausjonen er en overenskomst med en annens fordringshaver nettopp i dennes egenskap av fordringshaver i et annet kontraktsforhold.
  2. Kausjonen er en overenskomst om at kausjonisten skal være ansvarlig sammen med skyldneren i hovedforholdet. Det foreligger et samskyldnerforhold hvor kausjonist og hoveddebitor er solidarisk forpliktet.
  3. Kausjonen er en kontrakt med et bestemt formål, nemlig å gi kreditor større sikkerhet for at hun får dekning. Kausjonisten garanterer (står inne for) at hoveddebitor oppfyller sin forpliktelse. Sikringsformålet atskiller kausjonsforholdet fra andre solidarforhold.

Frem til år 2000 var sentrale deler av kausjonsretten ikke undergitt lovregulering. Det fantes bare spredte lovbestemmelser som spesielt gjaldt kausjonsavtaler. Tvilsspørsmål knyttet til kausjon har derfor måtte avgjøres gjennom rettspraksis. Ved ikrafttredelse av lov om finansavtaler og finansoppdrag (finansavtl) den 1. juli 2000 er kausjonsforhold mellom private parter på den ene side og finansinstitusjoner på den annen blitt regulert ved bestemmelser i denne lovs kapittel 4. Det bemerkes i denne sammenheng at det således fremdeles ikke foreligger en generell lovregulering av alle kausjoner.

I det følgende gis en kort og generell innføring i innholdet i de regler om kausjon som gjelder i henhold til Finansavtalelovens Kapittel 4 Kausjon. Paragrafhenvisninger i teksten er til finansavtaleloven med mindre noe annet er angitt.

2. Reglenes virkeområde og fravikelighet
Reglenes virkeområde er angitt i § 57. Lovens regler om kausjon gjelder for kausjonsavtaler mellom en finansinstitusjon eller lignende institusjon, samt kommune eller fylkeskommune på den ene side og private parter på den annen side. Begrepet ”lignende institusjon” er definert i lovens § 1. Loven omfatter også forhold når en forbruker stiller kausjon gjennom et meglerforetak.

Pant stilt av en tredjeperson (realkausjon) anses også som kausjon i henhold til disse bestemmelser.
I det følgende benyttes benevnelsen långiver ved omtale av en finansinstitusjon m.fl. Loven er ufravikelig i forbrukerforhold. For å skape klarhet i hva som skal regnes som forbrukerforhold i denne relasjon, har loven en egen definisjon av hva som regnes som forbruker i forbindelse med kausjon:

”…… en fysisk person som kausjonerer for noen annens gjeld
a) dersom kausjonens formål for kausjonisten ikke hovedsakelig er knyttet til kausjonistens næringsvirksomhet, eller

b) kausjonen består i pant i formuesgode som ikke hovedsakelig er knyttet til kausjonistens næringsvirksomhet.”

Begrepet ” knyttet til kausjonistens næringsvirksomhet” vil klart omfatte tilfeller der kausjonen stilles som ledd i næring som kausjonisten utøver gjennom et enkeltpersonforetak eller som deltaker i et ansvarlig selskap. Dersom det stilles pant i egen bolig vil kausjonisten anses som forbruker. Dette vil også gjelde når deler av boligeiendommen benyttes som lager eller produksjonslokale til kausjonistens næringsvirksomhet såfremt eiendommen ikke hovedsakelig har karakter av å være næringsbygg.

Det kan imidlertid være tvil om formuleringen omfatter tilfeller der næringsvirksomheten formelt utøves gjennom et aksjeselskap med kausjonisten som større eller mindre aksjonær. Her er det i loven presisert at virksomhet som drives gjennom et aksjeselskap eller et annet selskap med begrenset ansvar, ikke i seg selv regnes som kausjonistens næringsvirksomhet i denne sammenheng. En fysisk person som kausjonerer for gjeld som et aksjeselskap tar opp, vil normalt bli å anse som forbruker.

Loven inneholder en rekke verneregler for kausjonisten. Hovedformålet bak enkelte av vernereglene, som vil bli gjennomgått i det følgende, er å sørge for at kausjonisten får tilstrekkelig informasjon om utviklingen i låneforholdet. Formålet med disse krav er igjen å sikre at kausjonisten så tidlig som mulig skal kunne iverksette tiltak for å ivareta sine interesser. I de tilfeller der låntakeren er et selskap, og kausjonisten er en person som har betydelig innflytelse over selskapets virksomhet, må det legges til grunn at den aktuelle informasjonen uansett vil være kjent for vedkommende kausjonist.

På denne bakgrunn er det i loven bestemt at når kausjonisten har bestemmende innflytelse i et aksjeselskap eller annet selskap med begrenset ansvar som er låntaker, vil enkelte av lovens bestemmelser allikevel kunne fravikes i kausjonsavtalen. Dette selv om kausjonisten for øvrig vil bli å anse som forbruker etter loven. Dersom långiver overdrar sin fordring på kausjonisten, gjelder bestemmelsene i kapittel 4 tilsvarende i forholdet mellom kausjonisten og den som fordringen blir overdratt til. Jfr. § 59. Den som overdrar fordringen skal varsle kausjonisten om overdragelsen. Det kreves ikke samtykke fra kausjonisten for at finansinstitusjonen skal kunne overdra fordringen på kausjonen. Dersom kausjonisten ikke er varslet, vil betaling til opprinnelig kreditor kunne anses for frigjørende. For avtaler som er inngått før lovens ikrafttredelse gjelder kravet om varsling kun når kausjonisten er forbruker.

I de tilfeller av kausjon som ikke omfattes av finansavtalelovens bestemmelser, vil forholdet mellom partene måtte avgjøres i henhold til kausjonsavtalens innhold. Eventuelt modifisert av avtalelovens §§ 33 og 36 og av ulovfestede prinsipper om lojalitet i kontraktsforhold.

3. Opplysningsplikt mv. før inngåelse av kausjonsavtale
Før en finansinstitusjon kan inngå en kausjonsavtale med en forbruker har den en omfattende informasjonsplikt overfor kausjonisten. Jfr. § 59, første ledd. Således skal kausjonisten skriftlig opplyses om følgende forhold:

a) Opplysning om den alminnelige risiko som knytter seg til kausjonsansvar

b) om de lån og kreditter kausjonen skal omfatte og det tidsrom kausjonsansvaret skal gjelde

c) om kausjonskravets størrelse eller det høyeste beløp som kausjonen skal sikre, og om kausjonisten i tillegg skal ha ansvar for renter og kostnader ved låntakers mislighold

d) om pant eller annen sikkerhet som låntakeren eller en tredjeperson har stilt eller forutsettes å stille for långiverens fordring

e) om det er forutsatt tegnet gjeldsforsikring og i tilfelle om vilkår som må være oppfylt for at gjeldsforsikring skal bli tegnet

f) om den verdien av pant og annen sikkerhet som långiveren legger til grunn for låneforholdet, og som i forhold til kausjonisten skal utnyttes før kausjonsansvaret

g) om kausjonen skal omfatte eldre gjeld og i tilfelle om gjelden er misligholdt

h) om andre forhold som kausjonisten i samsvar med redelighet og god tro har krav på å bli opplyst om.

Som eksempel på slike ”andre forhold” er i lovens forarbeider nevnt: vesentlig risiko for at låneavtalen kan bli misligholdt, vesentlig mislighold av andre engasjementer låntakeren har med långiveren eller andre kredittinstitusjoner, vesentlige betalingsanmerkninger fra kredittopplysningsforetak, långiveren har kjennskap til at låntakeren er en bedrager, låntakeren har lidd store tap, eller at låntakeren er involvert i særlig risikofylte prosjekter som representerer en trussel mot låntakerens økonomi.

Et hvert brudd på opplysningsplikten i forhold til ovennevnte krav vil ikke uten videre innebære ugyldighet for kausjonsavtalen. Det vil i alle tilfelle være behov for en helhetsavveining. En slik avveining vil måtte skje i forhold til de generelle ugyldighetsregler i avtaleloven.

Loven inneholder ingen krav om at kausjonisten skal få disse opplysningene innen en nærmere bestemt tid på forhånd. Kun at opplysningene gis kausjonisten før avtalen inngås. Kausjonisten må derfor selv ta seg den betenkningstid som han finner å måtte trenge fra han mottar opplysningene til han inngår kausjonsavtalen. Et godt råd i denne sammenheng vil være at kausjonisten tar seg god tid.

I tillegg til ovennevnte opplysninger skal långiveren så snart som mulig gi kausjonisten en kopi av låneavtalen. Eventuelt på annen måte å gjøre den tilgjengelig for kausjonisten, for eksempel på et elektronisk medium. Kravet om at kausjonisten skal ha kopi av låneavtalen gjelder også utenfor forbrukerforhold.

I tilknytning til opplysningsplikten etter § 59 skal det påpekes at unnlatelse av å gi opplysninger som nevnt, kan medføre straff i form av bøter eller fengsel i inntil 3 måneder, jfr. § 91.

4. Frarådningsplikt mv.
Loven inneholder bestemmelser som pålegger långiver en frarådingsplikt der det er en særlig stor fare for at låntakeren ikke vil kunne innfri sine forpliktelser, og derved for at ansvar kan bli gjort gjeldende overfor kausjonisten.

Dersom den økonomiske evne eller andre forhold hos en låntaker som er forbruker tilsier at denne alvorlig bør overveie å avstå fra å ta opp lån, plikter långiveren skriftlig å underrette låntaker om dette. Dersom långiver frarår en forbruker å oppta lånet, skal långiver dessuten skriftlig, før kausjonsavtale inngås eller lånet utbetales, underrette kausjonisten om disse forhold. Jfr. § 60.

Forsømmer långiveren å underrette kausjonisten om dette, kan kausjonistens ansvar nedsettes dersom lemping finnes rimelig. Det samme vil gjelde dersom långiveren burde ha frarådet forbrukeren å oppta lånet.
Långivers plikt til å underrette kausjonisten vil også gjelde i næringsforhold.
Dersom långiver har grunn til å tro at kausjonisten, dersom denne er forbruker, har dårlig økonomisk evne eller av andre forhold bør avstå fra å stille kausjon, skal långiver skriftlig underrette kausjonisten om dette før kausjonsavtale inngås. Forsømmer långiver dette, kan kausjonistens ansvar tilsvarende nedsettes dersom det finnes rimelig.

Det må antas, at sistnevnte bestemmelse om frarådingsplikt knyttet til kausjonistens økonomiske evne, neppe pålegger långiver noen generell plikt til å foreta en uavhengig og fullstendig kredittvurdering av kausjonisten. Men det må antas at långiver bør innhente så vidt mye informasjon om kausjonisten økonomi, til at det er forsvarlig grunnlag for å vurdere om det er behov for å fraråde denne eller ikke.

5. Kausjonens omfang
Det er viktig at den som skal stille kausjon vet hvor stort et eventuelt ansvar kan bli. Loven inneholder derfor regler som skal sikre at kausjonsavtalen setter klare grenser for kausjonens omfang, og at kausjonisten skal ha denne informasjonen før avtalen inngås. Lovens bestemmelser i § 61 som omhandler kausjonsavtalen kan derfor ikke fravikes i noen forhold. Kausjonsavtalen må være inngått skriftlig og inneholde opplysninger om kausjonsbeløpets størrelse eller det høyeste beløp kausjonen skal sikre.

Utenfor forbrukerforhold kan avtalen inngås ved hjelp av et elektronisk medium dersom kunden ønsker dette. På bakgrunn av utvikling i det elektroniske medium og løpende endring av långivers standardvilkår, må det antas at det vil være mest betryggende uansett å sikre en papirutskrift av den enkelte kausjonsavtale eller i alle fall av de standardavtaler som anvendes.

Kausjonsavtalen skal i alle forhold i tillegg til opplysninger om kausjonsbeløpet også inneholde de opplysninger som følger av § 59, 1. ledd bokstavene c, d, g og h, jfr. redegjørelsen ovenfor i pkt. 3. En skal her merke seg at selv om opplysningsplikten i § 59, 1. ledd ikke gjelder i næringsforhold, skal kausjonsavtale med næringsdrivende altså likevel inneholde opplysninger om en del av de forhold som er nevnt i opplysningspliktregelen. En kausjonsavtale med en forbruker skal dessuten i tillegg også inneholde opplysninger som nevnt i § 59, 1. ledd. bokstavene b, e og f, jfr. redegjørelsen i pkt. 3 ovenfor. Videre skal det gis informasjon om muligheten for behandling av tvist om kausjonsavtalen i Bankklagenemnda.

Alle opplysninger som nevnt ovenfor i pkt. 3, første avsnitt som långiver har gitt før kausjonsavtalen ble inngått, skal i alle tilfeller regnes som en del av kausjonsavtalen.
Vilkår som ikke er tatt inn i den skriftlige avtalen er ikke bindene for kausjonisten, med mindre långiver kan godtgjøre at vilkåret er uttrykkelig vedtatt av kausjonisten.

I forbrukerforhold vil långiver ikke kunne innta vilkår om bruk av påkravsgaranti (on demand guarantee) i kausjonsavtalen. Jfr. § 65, 4. ledd. Kausjonisten vil dermed ikke være avskåret fra å gjøre gjeldende innsigelser eller motkrav i hovedforholdet.
Långiver plikter å gi kausjonisten et eksemplar av kausjonsavtalen.

6. Varslingsplikt ved vesentlig forandring i låntakers økonomi
Mulighet for kausjonisten til å ivareta sine interesser vil ha nær sammenheng med hvor tidlig vedkommende blir oppmerksom på et mislighold fra låntakeren. Mislighold fra låntaker kan være det første signal på at låntakers økonomi utvikler seg negativt. En tidlig erkjennelse av at låntaker begynner å få økonomiske vanskeligheter, kan også bidra til at kausjonisten for sin egen del kan forberede sin økonomi på at et ansvar kan bli gjort gjeldende.

Manglende sikkerhetsstillelse
Ved manglende avtalt sikkerhetsstillelse plikter långiver uten ugrunnet opphold å varsle kausjonisten skriftlig, jfr. § 61. Det samme gjelder dersom sikkerheten senere faller bort.  Dersom sikkerhet ikke blir stilt som forutsatt, blir kausjonisten ikke bundet av avtalen. Kausjonisten skal videre varsles dersom gjeldsforsikring ikke er blitt stilt som forutsatt da kausjonsavtalen ble inngått. På samme måte skal kausjonisten varsles i god tid før endring dersom dekning under gjeldsforsikring som er stilt som forutsatt, senere faller bort eller blir vesentlig endret.

Mislighold av betaling, betalingsutsettelse m.v.
Dersom låntaker misligholder lånet skal kausjonisten ha skriftlig varsel fra långiver senest tre måneder etter at misligholdet inntraff, jfr. § 63. Långiver vil likevel ikke ha plikt til å varsle dersom misligholdet er forbigående. Som forbigående anses at misligholdet ikke overstiger to måneder og det ikke foreligger tidligere mislighold fra låntaker som gir grunn til å frykte for svikt i låntakers betalingsevne. Etter at banken har varslet om mislighold skal den holde kausjonisten orientert om den videre utvikling. Långiver skal videre uten ugrunnet opphold underrette kausjonisten hver gang det gis en betalingsutsettelse på over 3 måneder for avdrag eller renter.
Likeledes skal långiver gi kausjonisten varsel ved låntakers død, hvis det er åpnet gjeldsforhandling eller konkurs i låntakers bo eller låntaker har søkt om gjeldsforhandling etter gjeldsordningsloven.

Renter ved forsinket betaling
Har långiver varslet kausjonisten om låntakers mislighold som nevnt, kan långiver kreve kausjonisten for renter for tiden etter at det varslede misligholdet inntrådte, jfr. § 72. Renter skal betales etter den gjeldende rentesats i låneforholdet. Kausjonisten er således ikke ansvarlig for særlige forsinkelsesrenter som følger av låntakers mislighold.

Har långiver ikke sendt varsel til kausjonisten i tide, kan långiver bare kreve renter for terminer som er forfalt senere enn tre måneder før varselet ble sendt.
Ved mislighold av kausjonsansvaret er kausjonisten ansvarlig for forsinkelsesrenter etter alminnelige regler.

Långivers opplysningsplikt
I tillegg til den forannevnte varslingsplikt vil kausjonisten til enhver tid kunne kreve at långiver opplyser om hvilket aktuelt beløp kausjonisten hefter for, hvilken rente og gebyrer som gjelder i låneforholdet og om resultatet av eventuelle undersøkelser som långiver har foretatt om låntaker betalingsevne eller av verdi av sikkerheten som er stilt for låntakers fordring. Jfr. § 64.

7. Endringer i avtalen m.v.
Den inngåtte kausjonsavtale kan ikke endres ensidig av banken til skade for kausjonisten, jfr. § 65. Denne regel har ingen unntak, men kan fravikes ved avtale i næringsforhold.
Kausjonisten kan imidlertid samtykke i en endring av kausjonsavtalen til sin ugunst. Det vil da gjelde samme krav om opplysningsplikt og kausjonsavtale som følger av §§ 59 og 61, så langt disse regler passer. Jfr. omtale i pkt. 3 og 5 over.

Långiver vil heller ikke kunne endre låneavtalen med låntaker uten at kausjonisten samtykker. Ved samtykke fra kausjonisten vil de samme krav til opplysningsplikt og kausjonsavtalens innhold gjelde som ved inngåelse av kausjonsavtalen, så langt de passer, se over.

Långiver kan imidlertid endre låntakers rentesats og gebyrer og andre kostnader med virkning for kausjonistens ansvar dersom långiver i henhold til låneavtalen har rett til slik endring. Långiver kan videre ikke uten uttrykkelig samtykke fra kausjonisten frigi pant eller annen sikkerhet – herunder kausjon av tredjemann – som var stilt eller forutsatt stilt da kausjonsavtalen ble inngått. Jfr. § 66. Kausjonisten vil da være ubundet av kausjonsavtalen.

Et samtykke fra kausjonisten til slik frigivelse av pant eller annen sikkerhet vil bare kunne gis i tilknytning til nær forestående frigivelse av bestemt angitt sikkerhet. Kausjonistens forutsetning om pant eller sikkerhet vil således ikke kunne bli gjort illusorisk gjennom klausuler i forhåndstrykte formularer.

Det vil imidlertid kunne skje en ombytting av sikkerheter så lenge den nye sikkerhet er minst like god for kausjonisten som den sikkerhet som frigis. Likeledes vil det for eksempel kunne gis adgang til å frafalle pant i en liten tomt som utskilles fra en stor jordbrukseiendom. Det vil i denne sammenheng være tilstrekklig at den eventuelle betydning for kausjonisten er meget begrenset i forhold til den samlede verdien av panteobjektet og andre omstendigheter.

8. Kausjonens varighet og avvikling
Ansvarstiden for kausjon er begrenset til 10 år fra kausjonsavtalen ble inngått. Jfr. § 67. For kassekreditt og lignende rammekreditt, samt lån uten fastsatt nedbetalingstidspunkt, er ansvarstiden begrenset til 5 år. En kausjonsavtale kan derfor ikke ha lenger gyldighetstid enn 10, respektive 5 år. Disse tidsbegrensninger gjelder ikke når pant er stilt av tredjemann, såkalt realkausjon.

Tidsbegrensningen vil heller ikke gjelde for avtaler inngått før lovens ikrafttredelse. Disse eldre avtaler reguleres av avtalens egne bestemmelser om varighet.

Dersom lånet er misligholdt før utløpet av den nevnte ansvarstiden, vil kausjonistens ansvar fortsatt bestå dersom han er varslet om misligholdet i samsvar med reglene i § 63, 1. ledd. Om varsling, se omtale i pkt. 6 foran.

Omfatter kausjonsansvaret hele hovedfordringen, vil låntakerens løpende betaling av renter, avdrag og andre forpliktelser direkte redusere kausjonistens ansvar i samme omfang som betalingen.

Når kausjonsansvaret bare omfatter en del av hovedfordringen, vil låntakerens betaling bare redusere ansvaret i det omfang ansvaret omfatter de forpliktelser låntakeren gjør opp ved betalingen.

Dersom låntaker misligholder lånet, og långiver ikke har sørget for å varsle kausjonisten om låntagers mislighold i samsvar med reglene i § 63, 1 ledd, reduseres kausjonsansvaret som om låntaker skulle ha nedbetalt lånet i samsvar med låneavtalen. 
Det avgjørende her er når varselet er sendt, ikke når det kommer frem til mottaker, forutsatt at det er sendt til rett adresse. Er varsel sendt senere enn det som følger av § 63, l. ledd, vil kausjonsansvaret bli redusert for terminer som forfalt tidligere enn tre måneder før varslet ble sendt.

Videre vil kausjonsansvaret reduseres selv om det er inngått avtale om betalingsutsettelse når det er gått 6 måneder etter opprinnelig betalingstid, med mindre kausjonisten uttrykkelig har samtykket i den utvidelse av kausjonsansvaret som utsettelsen innebærer.
Tidsrommet på 6 måneder er valgt for at partene, uten sterkt tidspress, skal kunne avklare spørsmålet om utvidelse av kausjonistens ansvar i samsvar med bestemmelsen i § 63, 3. ledd.

Kausjonsansvaret vil også reduseres dersom lånet blir nedbetalt med utbetaling fra gjeldsforsikring som er tegnet for lånet. En gjeldsforsikring skal utnyttes før kausjonen.

9. Kausjonens forfallstidspunkt
Den fravikelige hovedregel i norsk rett har vært at kausjonister har et subsidiært ansvar. I praksis har imidlertid kausjonister som hovedregel måtte stille seg som selvskyldnerkausjonister.

Tidspunktet for kausjonens forfall er nå regulert i § 71. I forhold til disse bestemmelser kan nå forbrukere ikke lenger stille som selvskyldnerkausjonister. De gjeldende regler medfører en viss utskytelse av kausjonens forfallstidspunkt i forhold til det som gjelder for selvskyldnerkausjon. Etter disse bestemmelser kan långiver nå kreve at kausjonsansvaret innfris dersom følgende situasjoner forligger:

  • Långiver har tatt rettslige skritt mot låntaker for å få tvangsgrunnlag
  • Långiver har begjært utlegg mot låntaker
  • Det er gått minst 3 måneder etter at banken har begjært tvangsdekning etter tvangsfullbyrdelsesloven i pant som låntaker har stilt som sikkerhet
  • Det er åpnet gjeldsforhandlinger hos låntaker og betalingsutsettelsen etter gjeldsordningsloven eller konkursloven er utløpt
  • Låntakers bo er tatt under konkursbehandling

Långiver må derfor ta rettslige skritt mot låntaker før det kan fremmes krav om innfrielse av kausjonen. Långiver må videre sende et skriftlig påkrav til kausjonisten om innfrielse av kausjonen. Kausjonsansvaret forfaller da til betaling 14 dager etter at påkravet er kommet frem til kausjonisten.
 
I forbindelse med krav om innfrielse av kausjonen vil långiver i tillegg til hovedstolen kunne kreve dekket utlegg til rettsgebyr og vanlige inndrivingskostnader som er påløpt i tilknytning til de nevnte rettslige skritt. En betingelse for dette er at kausjonisten er varslet om inndrivingen på forhånd. Formålet med kravet om varsling er at kausjonisten skal gis mulighet til å innfri kausjonsansvaret, uten å bli bebyrdet med ytterligere omkostninger.

Kausjonisten kan ikke kreves for andre kostnader enn de forannevnte i anledning långivers inndrivelse av kravet mot låntaker. Dette gjelder kostnader pådratt både før og etter kausjonens forfall. Dette hindrer at kausjonisten blir krevd for andre kostnader som måtte ha påløpt ved inndrivelsen mot låntaker uten å ha samtykket på forhånd. Et slikt samtykke kan ikke gis før kausjonisten er blitt varslet av långiver om låntakers mislighold og kan derfor heller ikke inntas som en standardklausul i kausjonsavtale.
Om plikt til varsel ved mislighold, se pkt. 6 over.

Dersom kausjonisten ikke betaler ved forfall av kausjonsansvaret, kan långiver iverksette inndrivelse mot kausjonisten. Kausjonisten vil da være ansvarlig for alle kostnader ved slik inndrivelse etter alminnelige regler.

Kausjonisten har rett til å innfri kausjonsansvaret hvis låntakeren i ikke uvesentlig grad misligholder låneavtalen, jfr. § 69. Et ubetydelig mislighold, for eksempel betaling av en termin noen dager for sent, vil ikke gi kausjonisten rett til å innfri. Når ikke ethvert mislighold gir kausjonisten rett til å innfri, har dette sammenheng med låntakers interesser. Ved innfrielse vil han få ny kreditor. På den annen side kreves det ikke så meget for at låntakerens mislighold skal være vesentlig. Når misligholdet er av en slik karakter at långiveren har varslingsplikt overfor kausjonisten, vil misligholdet vanligvis være å anse som ikke uvesentlig. Frigjøringstiden for kausjonsansvaret inntrer også ved antesipert mislighold av ikke uvesentlig grad.

Dersom kausjonisten vil innfri kausjonsansvaret skal han i tilfelle varsle långiver og låntaker om dette og om når betaling vil bli foretatt. Slikt varsel kan unnlates når långiveren har tatt rettslige skritt mot låntaker eller har varslet kausjonisten om at slike skritt vil bli tatt. Varslingsplikten gjelder heller ikke når låntakeren har innledet gjeldsforhandlinger, har fremmet søknad om gjeldsforhandling etter gjeldsordningsloven for namsmannen, eller det er åpnet konkurs i låntakers bo.

Virkningen av at kausjonisten innfrir ansvaret er at han etter alminnelige regler trer inn i låneavtalen i stedet for låntaker, jfr. § 70. I de tilfelle kausjonsansvaret bare dekker en del av hovedfordringen, vil låntakeren måtte forholde seg til to kreditorer. Kausjonisten vil også overta den sikkerhet som er stilt av låntakeren. Henvisningen til alminnelige regler er regler skapt gjennom domstolspraksis og teori. Dersom kausjonen bare dekker en del av hovedfordringen, vil kausjonistens utnyttelse av sikkerhetsretter for eksempel måtte skje med prioritet etter långiver. Kausjonistens regressrett vil være avhengig av om han etter de alminnelige regler ville hatt regressrett. Samkausjonister hefter solidarisk om ikke annet er sagt, jfr. gjeldsbrevloven § 39, og har innbyrdes regressrett etter reglene i gjeldsbrevloven § 2, andre og tredje ledd.

Kausjonisten kan velge om han vil innfri hele lånet med en gang, eller betale ned lånet som forutsatt i låneavtalen. Långiver kan ikke motsette seg dette. Dersom långiver vil hindre at kausjonisten trer inn i låneavtalen, må denne frita kausjonisten for kausjonsansvaret i samme utstrekning som innfrielsen ville ha fritatt kausjonisten for videre ansvar. Långivers frigivelse må i tilfelle foreligge før kausjonisten betaler kausjonsfordringen

10. Kausjonistens krav mot låntakeren
En kausjonist som må betale ut låntakeren vil ha et regresskrav overfor låntakeren. Kravet overfor låntakeren vil tilsvare det beløp som kausjonisten har innfridd i henhold til sitt ansvar overfor långiveren. Også i tilfelle hvor kausjonisten selv velger å innfri kausjonskravet uten at dette er krevd av långiver, se over, vil kausjonisten ha et tilsvarende krav overfor låntaker. I den grad låntaker ikke kan gjøre opp for seg i forhold til kausjonisten, vil kausjonisten kunne kreve innfrielse av den sikkerhet låntaker har stilt.

Kausjonisten vil videre kunne kreve betaling av låntakeren i det omfang kausjonisten har ansvar overfor långiver, dersom långiver kan kreve førtidig innfrielse fra låntaker, eller det ut fra låntakers handlemåte eller alvorlig svikt i låntakers betalingsevne er klart at lånet vil bli vesentlig misligholdt. Jfr. § 74.

Dersom låntakeren betaler renter, avdrag eller andre forpliktelser til långiveren etter at kausjonisten har krevd låntakeren for betaling, reduseres kausjonistens krav i samme omfang som kausjonsansvaret, jfr. § 67 første ledd.

I forbindelse med fremsettelse og inndrivelse av kravet mot låntaker kan kausjonisten ha blitt påført kostnader. Låntakeren vil være ansvarlig for slike kostnader vis á vis kausjonisten. Dette ansvaret kan låntakeren bare fri seg for ved å betale til kausjonisten.

Dersom låntakeren betaler til långiveren etter at kausjonisten har betalt långiveren, vil slik betaling ikke ha noen betydning for låntakers ansvar overfor kausjonisten. Ved slik dobbeltbetaling vil långiver være forpliktet til å tilbakebetale det overskytende til kausjonisten.
Men dersom slik tilbakebetaling ikke skjer, vil kausjonisten kunne kreve regress av låntakeren som dermed risikerer å måtte betale to ganger.

11. Overgangsregler
Loven trådte i kraft 1. juli 2000. I henhold til  lovens overgangsregler gjelder loven for avtaler som er inngått før loven er trådt i kraft, med visse unntak. For kausjonsavtaler inngått før 1. juli 2000 vil reglene om opplysningsplikt og frarådingsplikt ikke gjelde. Her vil avtalelovens generelle regler gjelde, herunder avtalelovens lempingsregler og det alminnelige krav om lojalitet i kontraktsforhold
For eldre avtaler som er inngått med andre enn en forbruker, gjelder loven bare så langt ikke annet følger av avtalen.

12. Oppsummering
Fremstillingen i det foregående gir ingen uttømmende fremstilling av eller svar på alle de problemstillinger som kan oppstå i tilknytning til kausjon. Det vil derfor kunne være behov for å søke sakkyndig råd når det oppstår ulike forhold i tilknytning til kausjonsforholdet. I det tilfelle det oppstår en tvist i forhold til långiver vil denne tvist kunne kreves behandlet i Bankklagenemnda.

Et godt råd til avslutning vil være å være føre var. Dvs. at du tenker deg godt om før du kausjonerer. I denne forbindelse vil ikke minst låntakers og dine egne økonomiske forhold være viktig. Likeledes er det viktig å ta i betraktning at låntakers og dine egne forhold av økonomisk og annen art kan endre seg etter at kausjonsforholdet inngås.

Publisert 24.03.2010.
Første gang publisert i "Eurojuris Informerer"


Relaterte lenker:
Finansklagenemnda (FinKN)
Oversikt over reglene som gjelder for kausjon: Hva er kausjon, hvorfor brukes kausjon, og hva slags rettsvirkninger har kausjon? Hva du bør passe på når du skal kausjonere. 
Artikkelarkiv:
Inkasso»
Innskudd, betaling, långivning og kausjon - bankens plikter og rettigheter»
Kausjon»
Renter ved forsinket betaling (morarente)»
Tvangssalg av fast eiendom»
Utlegg»
Vis alle artikler innen "PRIVATJUSS" >
Tilpasset søk

« Tilbake Bookmark and Share  

Copyright © Jusstorget.no/ Back Office Partner AS. All rights reserved.
Betingelser for bruk av nettstedet (disclaimer) / personvern
.